Når stresset ikke går over
Mange går og venter på bedre tider. "Til jul, da skal alt bli bedre". Sommerferien, da skal jeg virkelig få slappet av å hente meg inn". Men hamsterhjulet fortsetter å spinne, fortere og fortere. Dagene går i ett, tankene kverner, gjøremålslistene tar aldri slutt og kroppen går på høygir. Velkommen til tidsklemma...! En "normal" tilstand for svært mange kvinner.
Jeg vet ikke helt hvordan vi endte opp med å tro, at fulle arbeidsdager, tre barn under fem år, strøkent hus, hjemmelagde næringsrike måltider, vinkveld med veninner, sexytime med gubben, fritidsaktiviteter og helst litt selvrealisering på toppen var realistisk å få klemt inn i de 24 timene døgnet har å tilby. Mennene har kommet bedre ut av det. De kan bare bli bedre fedre enn det deres fedre var. Bytting av bleier og olje i badevannet viser at de er dyktigere foreldre enn generasjonen før. Men vi kvinner kan bare bli verre enn våre egne mødre. Dette er tungt og urettferdig, fordi vi jobber så hardt, vi prøver virkelig, og er dømt til å mislykkes.
I følge Hans Seyle, er stress egentlig i seg selv verken positivt eller negativt. Stress er først skadelig når belastningen er langvarig og av tilstrekkelig styrke. Når ressursene du har, ikke klarer å møte kravene. WHO har erklært negativt stress som som den største helsefaren i vårt århundre, og ny forskning viser at 80% av sykemeldinger skyldes stressrelaterte lidelser!
Når vi stresser aktiviseres det sympatiske nervesystemet og stresshormoner som adrenalin, noradrenalin og kortisol pumpes rundt i kroppen. Når vi befinner oss i en faresituasjon er dette helt perfekt fordi kroppen settes i kamp- flukt- eller frys modus. Vi får superkrefter for å komme oss ut av den uheldige situasjonen! Pulsen og blodtrykket øker og blodet sendes ut til muskler og hjerne, bort fra fordøyelse, immunsystem og reproduksjon. Blir vi værende i denne beredskapen etter at den reelle faren er over, gang på gang, og til slutt som en kronisk tilstand, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor vi blir syke.
Vi kvinner vil gjerne gjøre ting ordentlig, etter en viss standard. Vi ønsker å bidra, og sier gjerne ja til oppgaver vi verken har overskudd eller lyst til. Vi sammenligner oss med de andre kvinnene, som tilsynelatende fikser livet uten de samme flodbølgene av stress og fortvilelse som vi selv står oppi. Iallefall i følge Facebook og Snapchat. Et konstant press om å prestere på topp, både i arbeidslivet og privat.
Så hva er løsningen? Hvordan skal du klare å komme deg av hamsterhjulet? Videre følger noen konkrete råd ift. arbeidsrelatert stress fra stressforsker Anette Harris og psykiater Jon Reichelts;
Tren regelmessig og spis sunt. Sørg for nok og regelmessig søvn. Juster forventningene til hva det er mulig å prestere, etter realitetene. Klarer du ikke justere forventningene, må du justere rammene. Klarer du ikke justere forventningene eller rammene, må du finne deg noe annet å gjøre.
Jobb med egne forventninger, verden går ikke under om du ikke er et supermenneske. Gjør ditt beste, men vær klar over at du ikke er ufeilbarlig. Hvil ut og kople av mellom slagene med noe som fungerer for deg. Snakk med noen om utfordringene dine- en venn eller kollega. Prøv å finne mening i det du gjør. Skru ned tempoet og senk kravene.
Som tidligere "utbrent" vet jeg hvor enkelt dette høres ut, og hvor vanskelig det var å gjennomføre i praksis. Jeg følte at hele verden hvilte på mine skuldre, jeg var så giret at jeg kun sov tre timer i døgnet og "to do" listen lå klar på nattbordet i tilfelle jeg kom på noe viktig. Jeg hastet fra sykepleiepraksis til min egen jobb, 16 timer om dagen, med øyne så blodskutte som en fyllik. Med et ferskt traumatisk brudd i bagasjen, og altfor høy kredittkortgjeld var det oppskriften på katastrofe. Det hele endte i et panikkanfall, jeg kollapset, ble sykemeldt og sov nå fjorten timer i døgnet, gjerne sammenhengende. Det tok meg ni måneder å komme tilbake i jobb, og ytterligere fire år før jeg var "meg selv" igjen.
Jeg unner ingen å gå gjennom det helvete. Og jeg er ganske sikker på at hvis det ikke hadde vært for den påkjenningen det var for kropp og sjel, hadde jeg ikke fått ME. Så jeg ber deg, kjære vidunderlige, selvoppofrende kvinne, snu skipet før det er for sent.
Basert på boka The Hormone Cure av Sara Gottfried MD (2013)
Magasinet Sykepleien #sykepleierhelse En overlevelsesguide av Norsk sykepleierforbund (2018)